Torsdag 6. Februar dro jeg og pappa til Gardemoen, og på flyplassen ble jeg og pappa tatt godt imot av Øivind Bjerkseth. Fra Gardemoen fløy vi til Asiago. Når vi hadde landet i Asiago så fikk vi leiet en bil som vi først kjørte til hotellet, deretter kjørte pappa tilbake til flyplassen får å hente Marthe Katrine Myhre som landet senere den kvelden. Hotellet var veldig fint, med bra utsikt og hyggelige ansatte. Mens jeg og Øivind gjorde oss klare til dagen etter så henta pappa Marthe på flyplassen.

Fredag 7. Februar så var det tidlig opp for å spise frokost, etter en god frokost var det opp til stadion å teste løyper og legge en god plan for løpet. Oppe på stadion var det veldig fint og vi ble tatt godt imot av arrangører og andre utøvere. Etter lunsj var det åpnings seremoni i Asiago sentrum med etterfølgende race breef, der var det både god og spent stemning. Når vi var tilbake på hotellet var det middag som var på planen, resten av kvelden gikk til pakking, klargjøring og mental forberedelse til konkurranse dagen etter. Den kvelden la jeg meg tidlig for å være best mulig forberedt.

Etter målgang så ble jeg tatt godt imot og var nesten så sliten at jeg ikke klarte å ta hendene i været, men etter jeg hadde tatt av meg skiene kom andre mann, som var en veldig hyggelig Russer. Jeg ble valgt ut til doping test så det var først gang jeg har blitt testa, det var en ny og veldig ufarlig opplevelse alle var veldig hyggelig. På stadion fikk jeg mange gratulasjoner og prata med mange hyggelige mennesker.

Senere den dagen fikk vi sein lunsj på hotellet før medaljeseremonien. Når jeg gikk opp på pallen og nasjonal sangen ble spilt gikk tiden sakte jeg tenkte at nå har jeg gjort noe bra. Jeg har rar følelse fordi jeg følte jeg kunne levert ett bedre løp men det holdt denne gangen og det er jeg glad for. Fikk en kjempe kul medalje, syltetøy og nøttepålegg. Så jeg var litt fornøyd med meg selv da. Etter medaljeseremonien så dro vi tilbake på hotellet for å komme oss i seng så tidlig som mulig for det var en ny dag som ventet.

Lørdag 8. Februar var det konkurranse dag. Jeg spiste frokost og følte meg egentlig ganske bra, tenkte ikke noe særlig over mellomhøyden vi var på. Marthe starta 09:00 så da dro pappa og Marthe opp en god stund før meg og Øivind. (Øivind starta 11:00 og jeg starta 13:00) arrangøren var så hyggelig at de fikk ordna skyss sånn at pappa ikke trengte å dra ned fra stadion og hente meg og Øivind. Når jeg kom opp på stadion så var jeg klar, fikk sett litt på både Marthe og Øivind før jeg skulle varme opp.

Konkurransen

Som oppvarming så gjorde jeg det enkelt, løp på hovedveien mens jeg tenkte gjennom både løypa og planen meg og Øivin hadde pønska ut. planen var rett og slett at jeg ikke skulle drepe meg første runden på løp og heller hvis det er greit tempo kan jeg dra til ut på andre runden og følge magefølelsen. Da jeg går fram til startstreken begynner jeg virkelig å kjenner på nervene når jeg ser det er noen svære gutter vedsiden av meg. De få sekundene før start tenker jeg at jeg ikke skal ha overtenning og heller tape 5 sek på løpinga så jeg tjener 30 sek senere i konkurransen. Starten går og alle nervene forsvinner i et blunk. Jeg kommer meg bra ut av startsletta og etter første toppen så sier Øivind fra sidelinja «ikke få overtenning nå» (tror jeg, jeg hører ikke så mye under en konkurranse). Etter første bakketopp legger jeg meg bak to russere og ligger der hele første runden. Når jeg lå bak de merka jeg at de ikke løp veldig bra nedover, så da på andre runden etter første bakken går jeg foran og bare slepper på i første nedoverbakken. Det ga meg en god luke med en gang, jeg får med meg at de slepper og øker tempoet litt sånn at de ikke vill henge bak meg. Når jeg så jeg hadde fått luke roa jeg ned tempoet til det jeg løp på første runden fordi da vet jeg at de må løpe fortere enn meg får å ta meg igjen, så hvis de hadde tatt meg igjen så har jeg mer krefter enn de.

Jeg kommer inn til skiftning og hører på speekern at jeg har en god luke, så det jeg gjør den siste flata før jeg skal skifte er at jeg tenker over hva jeg må huske å gjøre først i skiftesonen. Når jeg skiftet fokuserte jeg på å ikke stresse noe i det heletatt. Jeg kommer meg greit ut og kjører første runden uten å stramme skoa og med dårlige bein, men det løsner litt igjen senere på den første runden så da går den andre runden ganske bra. Det eneste jeg sleit med var at det var veldig løst der sola hadde stått på hele dagen. Men sånn generelt var syklinga grei. Taktikken på sykkel var også å roe ned siste biten før skiftesonen sånn at jeg fikk gått gjennom hva jeg skulle gjøre.

Da jeg gikk ut på skidelen så var jeg veldig stiv i beina og overraskende nok også i armene. Så jeg gikk ikke pent på ski og det gikk heller ikke veldig fort. Det ble som på sykkel at jeg brukte første runden på å gå meg inn. Etter første runden var det bedre men langt fra fint. Jeg hadde veldig bra ski så det redda meg litt fra den dårlige teknikken med de stive beina. Det jeg fokuserte på underveis var å ikke kjøre rett fram i svingene og bruke minst mulig tid i bakkene.

Til syvende og sist funka det, jeg kom først i mål og ble juniorverdensmester foran 4 russere.

Søndag 9. Februar var det mix staffet og agegroup. Jeg hadde ikke noen junior jente å stille lag med men Øivin og Marthe stilte lag i senior elite. Første delen av den dagen var jeg støtteapparat og fikk sett konkurransen fra en annen vinkel. Etter de var ferdig tok jeg meg en rolig løpetur mot hotellet, jeg følte meg ærlig talt bedre på søndag enn på lørdag. Men etter vi kom på hotellet pakka vi sykler og ski og kjørte til flyplassen. Fra flyplassen så dro jeg hjem til hverdagen igjen.